|
|
|
ARTIST STATEMENT 2017
Jeg har en meditativ holdning til mitt arbeide, der naturens syklus alltid
står i fokus. Døgnets ulike stemninger, lyset og mørket, nattens
begynnelse og slutt-og ikke minst månen med sin mektige symbolikk og
innvirkning på våre liv.
Symbolene jeg finner i naturen er ofte universelle og sterkt ladet.
Dette velger jeg å utforske og fordype meg i.
Mitt landskap er et indre landskap, og er metafor på mine indre reiser.
Jeg vil speile naturen, og dens viktige plass i våre liv
Jeg blir berørt av dette uforutsigbare som preger vår tid, uro og støy som
truer vår natur. Dette preger mitt blikk, og er underliggende i mitt valg
av motiv.
Samtidig ser jeg klart at lysets skiftninger og landskapet i nord, er en
veldig viktig inspirasjonskilde.
Å lete etter det vakre i kontrast mot det truende, gir meg mening. I en
tid med støy, mentalt og visuelt, blir det viktig for meg å utrykke
stillhet.
Jeg arbeider både som maler og grafiker. Begge teknikker gir grobunn til
hverandre. Her finner jeg gjenklang og inspirasjon.
Eva Harr
Nordnorsk lysmesse
Eva Harrs malerier og litografier ser ved første øyekast ganske enkle ut.
Nordnorske fjellformasjoner i dunkelt himmellys synes å være oppskriften
mange er laget etter. Men bak disse bildene ligger det ved nærmere
ettersyn et helt kompleks av til dels motstridende impulser. I hennes
arbeider finner jeg en uvanlig kombinasjon av jordvendt fromhet,
himmelvendt lykke og symbolvendt melankoli . Det kommer særlig til uttrykk
i landskapene. Det er en kunstnerisk bragd at hun klarer å forene disse
til helhetlige kunstverk.
Det jordvendte viser seg i det gjennomgående perspektivet med den høye
horisonten. Kunstneren har sitt standpunkt på eller nær jordoverflaten.
Hennes blikk søker mer nedad enn oppad. Det horisontale dominerer over det
vertikale. Den delen av landskapet som stiger opp, ligger langt borte og
høyt på billedflaten. Når det fører en vei inn i landskapet foran oss,
leder den oss modig et stykke innover i billedrommet mot horisonten før
den svikter sitt dristige forsett, dreier av og fører ut av bildet. Det er
også noe jordvendt i den måten kunstneren legger farger på lerretet. Den
er møysommelig blandet ferdig på paletten, og oppstår ikke ved at renere
farger settes på lerretet og blandes der.
Det fromme kommer til uttrykk gjennom den beskjedenhet hun tolker den
nordnorske naturen med. Det er ikke de stolte prospekter hun fremviser.
Kjente fjellformasjoner fremtrer dempet, nesten anonymisert eller
allmenngjort. De er mer dekorative enn de er topografisk realistiske. De
er temmet, ikke ville; de er estetisk vakre, ikke sublimt skremmende. Vi
ser ikke ut over et bølgende hav, vi har heller en stille fjord foran oss.
Hun står ikke foran landskapet og tar det med hjem som et bytte hun har
erobret. Det er minnene om landskapet hun holder fast i bildene, ikke
landskapene selv.
Det himmelvendte uttrykkes i den viktige rollen himmelen og dens lys har i
komposisjonene, som en avslutning helt øverst i billedflaten. Alt lys i
landskapet kommer fra himmelen. Det er som vi er til stede grytidlig om
morgenen den første dag etter at Vårherre sa ”bli lys”. ”Og det blev lys.
Og Gud så at lyset var godt, og Gud skilte lyset fra mørket. Og Gud kalte
lyset dag, og mørket kalte han natt. Og det blev aften, og det blev
morgen, første dag.” (fra første Mosebok, første kapittel). Vi ser det
himmelske lys, men også det himmelske mørke. Fordi himmelen er så
lyssterk, ser vi landskapet under det i motlys, og det blir derfor
liggende i mørket. Lyset kommer altså ikke fra solen som en spotlight som
skaper lys og skygger, men fra oven, fra himmelhvelvingen, og sprer seg
forsiktig ut over hele landskapet. Det er som det er både natt og dag
samtidig. Landskapet synes besjelet av det himmelske lys.
Det lykkelige fremtrer ikke med store fakter, det er temmet av det fromme
og jordvendte. Det er en moden kunstners kjærlighet til landskapet og ikke
en ungpikes heftige forelskelse. Maleriene synes preget av en stille lykke
over egne naturopplevelser, som trolig også er forbundet med gleden over å
kunne holde dem fast i malerier.
Det symbolvendte ligger i en overbetoning av spesielle trekk i landskapet,
som tilfører virkeligheten et preg av uvirkelighet, av noe underlig.
Fjellene kan bli fremstilt litt mer symmetrisk enn de er, er det et hus i
malerier er det gjerne unaturlig langt, en vei svinger som løpebanen på et
idrettsanlegg, lyset på himmelen kan minne om rundhorisonten på et teater,
lys fra hus langt bort ser ut som kattøyne om natten, en sol – eller
kanskje er det måne – er som en svak japansk lykt, stjernene er passive
lyspunkter uten stråler, tiden på døgnet er ubestemmelig. Det gir mange
elementer i bildene et symbolistisk preg, i den forstand at de egentlig
står for noe annet enn seg selv. Hva de står for er ikke entydig. Derfor
kan vi bruke maleriene til å lage våre egne fortellinger om hva de står
for. Det symbolvendte og lett kunstige synes også å komme til uttrykk i en
del uvanlig lave og lange formater, i kontrast til andre som er tilnærmet
kvadratiske.
Det melankolske uttrykkes i en viss stemning av stille og innadvendt
sørgmodighet som preger hele atmosfæren. De symbolske trekkene ved
maleriene kan lett tolkes som uttrykk for en viss tristesse. Vi ser ingen
mennesker. Kunstneren synes å være alene i naturens store rom.
”Tiden står stille i en sakte strøm av evige øyeblikk” skrev jeg i et
tidligere katalogforord for Eva Harr. Vi står tause sammen med henne i
naturens egen forlatte katedral. Vi vet ikke helt om det er det siste
aftenlys som skinner gjennom dens himmelske glassmalerier eller det første
morgengry. Bildene uttrykker en fastholdt lengsel etter akkurat denne
stemningen og denne tvilen. Kanskje er det hennes uttrykk for hjemlengsel,
som på forskjellige måter synes å prege kunsten til mange nordnorske
kunstnere bosatt sørpå.
”Kunst er naturen tolket gjennom et temperament” var en av de vanligste
definisjonene på kunst for noen generasjoner siden. Det passer godt, ja
usedvanlig godt, på Eva Harrs malerier. Det er ikke et enkelt eller
ukomplisert temperament som har sett denne nordnorske naturen og ønsker å
fastholde minnene om den. Tvert i mot, det er sammensatt og mangfoldig, og
ikke lett å forstå. Det er et tøylet og lavmælt temperament, ikke et
heftig og begeistret. Kan vi, med henvisning til denne definisjonen av
kunst, tillate oss å tolke denne kunstnerens temperament gjennom hennes
kunst? Eller er det kanskje heller naturen som har et temperament, slik at
det er selve stedets ånd som viser seg frem på Eva Harrs lerreter? Se
selv, og finn ditt eget svar.
Dag Solhjell, dr. philos. |
|