Eva Harrs malerier og litografier ser ved første øyekast ganske enkle ut. Nordnorske fjellformasjoner i dunkelt himmellys synes å være oppskriften mange er laget etter. Men synet bedrar. Bak disse bildene ligger det ved nærmere ettersyn et helt kompleks av til dels motstridende impulser. I hennes arbeider finner jeg en uvanlig kombinasjon av jordvendt fromhet, himmelvendt lykke og symbolvendt  melankoli. Det kommer særlig til uttrykk i landskapene. Det er en kunstnerisk bragd at hun klarer å forene disse til helhetlige kunstverk.

​

Det jordvendte viser seg i det gjennomgående perspektivet med den høye horisonten. Kunstneren har sitt standpunkt på eller nær jordoverflaten. Hennes blikk søker mer nedad enn oppad. Det horisontale dominerer over det vertikale. Den delen av landskapet som stiger opp, ligger langt borte og høyt på billedflaten. Når det fører en vei inn i landskapet foran oss, leder den oss modig et stykke innover i billedrommet mot horisonten før den svikter sitt dristige forsett, dreier av og fører ut av bildet. Det er også noe jordvendt i den måten kunstneren legger farger på lerretet. Den er møysommelig blandet ferdig på paletten, og oppstår ikke ved at renere farger settes på lerretet og blandes der. 

​

Det fromme kommer til uttrykk gjennom den beskjedenhet hun tolker den nordnorske naturen med. Det er ikke de stolte prospekter hun fremviser. Kjente fjellformasjoner fremtrer dempet, nesten anonymisert eller allmenngjort. De er mer dekorative enn de er topografisk realistiske. De er temmet, ikke ville; de er estetisk vakre, ikke sublimt skremmende. Vi ser ikke ut over et bølgende hav, vi har heller en stille fjord foran oss. Hun står ikke foran landskapet og tar det med hjem som et bytte hun har erobret. Det er minnene om landskapet hun holder fast i bildene, ikke landskapene selv.

             
Det himmelvendte uttrykkes i den viktige rollen himmelen og dens lys har i komposisjonene, som en avslutning helt øverst i billedflaten. Alt lys i landskapet kommer fra himmelen. Det er som vi er til stede grytidlig om morgenen den første dag etter at Vårherre sa ”bli lys”. ”Og det blev lys. Og Gud så at lyset var godt, og Gud skilte lyset fra mørket. Og Gud kalte lyset dag, og mørket kalte han natt. Og det blev aften, og det blev morgen, første dag.” (fra første Mosebok, første kapittel).  Vi ser det himmelske lys, men også det himmelske mørke. Fordi himmelen er så lyssterk, ser vi landskapet under det i motlys, og det blir derfor liggende i mørket.  Lyset kommer altså ikke fra solen som en spotlight som skaper lys og skygger, men fra oven, fra himmelhvelvingen, og sprer seg forsiktig ut over hele landskapet.  Det er som det er både natt og dag samtidig. Landskapet synes besjelet av det himmelske lys.

​

Det lykkelige fremtrer ikke med store fakter, det er temmet av det fromme og jordvendte. Det er en moden kunstners kjærlighet til landskapet og ikke en ungpikes heftige forelskelse.  Maleriene synes preget av en stille lykke over egne naturopplevelser, som trolig også er forbundet med gleden over å kunne holde dem fast i malerier.

             

Det symbolvendte ligger i en overbetoning av spesielle trekk i landskapet, som tilfører virkeligheten et preg av uvirkelighet, av noe underlig. Fjellene kan bli fremstilt litt mer symmetrisk enn de er, er det et hus i malerier er det gjerne unaturlig langt, en vei svinger som løpebanen på et idrettsanlegg, lyset på himmelen kan minne om rundhorisonten på et teater, lys fra hus langt bort ser ut som kattøyne om natten, en sol – eller kanskje er det måne – er som en svak japansk lykt, stjernene er passive lyspunkter uten stråler, tiden på døgnet er ubestemmelig. Det gir mange elementer i bildene et symbolistisk preg, i den forstand at de egentlig står for noe annet enn seg selv. Hva de står for er ikke entydig. Derfor kan vi bruke maleriene til å lage våre egne fortellinger om hva de står for. Det symbolvendte og lett kunstige synes også å komme til uttrykk i en del uvanlig lave og lange formater, i kontrast til andre som er tilnærmet kvadratiske.

             

 

Det melankolske uttrykkes i en viss stemning av stille og innadvendt sørgmodighet som preger hele atmosfæren. De symbolske trekkene ved maleriene kan lett tolkes som uttrykk for en viss tristesse. Vi ser ingen mennesker. Kunstneren synes å være alene i naturens store rom.

             

”Tiden står stille i en sakte strøm av evige øyeblikk” skrev jeg i et tidligere katalogforord for Eva Harr. Vi står tause sammen med henne i naturens egen forlatte katedral. Vi vet ikke helt om det er det siste aftenlys som skinner gjennom dens himmelske glassmalerier eller det første morgengry.  Bildene uttrykker en fastholdt lengsel etter akkurat denne stemningen og denne tvilen. Kanskje er det hennes uttrykk for hjemlengsel, som på forskjellige måter synes å prege kunsten til mange nordnorske kunstnere bosatt sørpå.

             

”Kunst er naturen tolket gjennom et temperament” var en av de vanligste definisjonene på kunst for noen generasjoner siden. Det passer godt, ja usedvanlig godt, på Eva Harrs bilder. Det er ikke et enkelt eller ukomplisert temperament som har sett denne nordnorske naturen og ønsker å fastholde minnene om den. Tvert imot, det er sammensatt og mangfoldig, og ikke lett å forstå. Det er et tøylet og lavmælt temperament, ikke et heftig og begeistret. Kan vi, med henvisning til denne definisjonen av kunst, tillate oss å tolke denne kunstnerens temperament gjennom hennes kunst? Eller er det kanskje heller naturen som har et temperament, slik at det er selve stedets ånd som viser seg frem på Eva Harrs bilder? Se selv, og finn ditt eget svar.

             

Dag Solhjell, dr. philos.